Storfint besøk i mellom-amerika

Hei og hå

Da har det gått en stund siden sist, beklager det, men vi har vært opptatt med bading, båtturer, surfing og livsnyting. Vi skal nå prøve å oppsummere de siste to ukene, som vi har tilbringt i Panama og Costa Rica.

Vi ankom Bocas del Toro, Panama på formiddagen, og en hyggelig mann ved navn Jimmy tok oss i mot på land etter en halvtimes humpete båttur fra fastlandet. Denne gangen hadde vi benyttet AirBnB for å få tak over hodet, og etter en del venting, litt misforståelser og frustrasjon kom vi oss endelig inn. Bocas er et yndet ferieparadis for både Panamanianere (?) og Amerikanere, men siden det er lavsesong slapp vi unna det verste turistmaset. Et rolig, tranquilt sted, hvor ingen hadde det travelt, var vårt førsteinntrykk, og det stemte godt. Et godt eksempel på dette er når du bestiller taxi her, blir du plukket opp av en gul pick-up, og det koster 1 dollar per pers uansett hvor du skal innad i byen. Er det plass til flere (som det som regel var, siden vi er to), plukker sjåføren opp de som trenger skyss og fyller taxien. Får sjåføren lyst på frukt, røyk eller andre forfriskninger stopper han og kjøper det, selv om bilen er full. Med andre ord, ingen grunn til å stresse.

Vi bestemte oss for å bli med på en båttur til forskjellige småøyer rundt Bocas, og sjekket pris hos de forskjellige aktørene. Dagen i forveien hadde vi fått nummeret til den hyggelige, men noe overvennlige mannen som tok imot oss, og Jimmy kunne skilte med de beste prisene. Gleden ble derimot kortvarig, da Øyvind et lite øyeblikk tenkte med rumpa og ikke hodet, og betalte hele turen en halvtime før vi skulle dra. Jimmy skulle bare dra og hente båten, men det var det siste vi så til han. Gutta ved båthavna hadde sett han gå på en båt til fastlandet, og det ble tur på politistasjonen isteden for båttur på oss denne dagen. Lesson learned.

Til tross for lureriet hadde vi fem fine dager på Bocas del Toro, og vi fikk tilslutt tatt en båttur, dog til en noe høyere og mer riktig pris. Neste på planen var å dra tilbake til San Jose, for å møte Monas foreldre og søsken med kjæreste. Vi rakk både båt, bil og buss, men resten av Tveitehaugs hadde så lyst til å se New York at de mistet flyet derifra og dermed måtte komme en dag senere. (De sa det var lang kø i passkontrollen. Vel...) Uansett, vi fikk møtt dem dagen etter, hentet ut leiebilene, og satte kursen nordover mot Tamarindo, som ligger på stillehavskysten av Costa Rica. Vi hadde lest på Internett at man ikke burde kjøre etter mørkets frembrudd, ihvertfall ikke før man hadde kjørt litt i dagslys og lært seg hvordan trafikken fungerer, men vi hadde en rimelig fin resort som ventet på oss, så vi la ivei på den fire timers kjøreturen. Det gikk forholdsvis fint, bortsett fra en liten tur bort i motgående med midtrabatt og blinkende og tutende bilister rett mot oss, og vi kom frem rundt kl 3 på natten. Trøtte og sultne grunnet mangel på ordentlig «veiamat», fant vi sengene våre, kun for å oppdage en liten koloni (4-5 stk) med mikroinsekter i vår seng. Mona, med insektfobi, nektet å legge seg, og det ble derfor til at vi etterhvert endte opp i ekstrasengen til mor og far Tveitehaug.

I Tamarindo fikk vi blant annet feiret bursdagen til Mona, vært på katamarantur, snorklet, surfet og ziplinet. Ziplinen vi dro på var et artig avbrekk fra forholdsvis rolige dager ved bassengkanten, og hadde 11 forskjellige liner, hvor man blant annet kunne henge opp ned på et par av de. Hele gjengen kastet seg utfor, til og med Oddveig (mor til Mona), som på forhånd hadde uttrykt sin skepsis til å henge i en wire langt over bakken. Alle kom velberget gjennom, men da vi skulle reise var det plutselig en person som manglet. Jon Olav (far) var borte, men ble etterhvert funnet klappende på noen kyr som gresset i nærheten. Spørs om savnet etter gården hjemme hadde begynt å melde seg. 

DCIM\999GOPRO

Vi fikk også et gjensyn med apekattene vi hadde sett tidligere i Puerto Viejo, og på tilbake på hotellet fikk vi god kontakt med en annen type dyreliv, nemlig flyvende kjempegresshopper. Skrik kunne høres i gangene gjentatte ganger på kveldstid, og selv om disse gresshoppene ikke gjorde en flue fortred (i hvertfall ikke oss mennesker), var det en høy prosentandel av hotellets kvinnelige gjester som ikke hadde noe særlig tro på det, og uttrykte seg deretter. 

Bare et eksempel på hvordan det hørtes ut i gangene på kvelden.
0BE7DDD8-7F53-4CDB-86AB-0B79AE7835C3

Etter noen interessante dager i Tamarindo vendte vi snuten mot Panama City, og sjekket inn på en femstjerners resort, med kryssede fingre for at det ikke skulle være noen ubudne gjester der. Det var det heldigvis ikke, og vi (les: den kvinnelige delen av reisefølget) kunne endelig senke skuldrene. Her nøt vi god mat, bloody mary og champagne til frokost og massasje til lunsj. Jon Inge (bror til Mona) fikk endelig tatt en etterlengtet ansiktsbehandling, mens Heidi (søster) fikk hvilt stemmebåndene etter de traumatiske opplevelsene i hotellgangene i Tamarindo. Gunnar fra Bergen (kjæreste til Heidi) fikk endelig oppleve hvordan det er å ha sol flere dager på rad, og utnyttet det såpass godt at han måtte ut og handle aloe vera både en og to ganger.  

Mens vi var i Panama City fikk vi dratt innom dens største attraksjon, nemlig Panamakanalen. Kanalen som forbinder Stillehavet med Atlanterhavet, er ca. 80 km lang, og rundt 40 fartøy passerer gjennom her daglig. På å velge denne ruten sparer skip ca. 14 dager på sjøen, kontra å seile rundt hele Sør-Amerika. Vi fikk se to skip passere ved Miraflores-slusene, og det var interessant å se hvordan de ble «heist» ned ved hjelp av vannslusene før de kunne dra videre. Vi fikk også tatt en titt på den imponerende Skylinen til Panama by, og vi fikk sett på gamlebyen. Dagen etterpå var det på tide å ta farvel med familien Tveitehaug, utrolig morsomt at de tok turen helt til Mellom-Amerika for å feriere litt med oss!

Vi bestemte oss for å dra sørover igjen, og få med oss Colombia, før vi starter på en ny gruppetur i Guatemala den 21. November. Oppdatering på vårt besøk i Colombia kommer om ikke lenge. Inntil videre, hasta luego! 

Fra sør- til mellom-amerika

På 4060 moh, nordøst for de store saltflatene, finner man det som hevdes å være verdens høyestliggende by, Potosi. En by som ligger ved foten av fjellet Cerro Rico (rikt fjell), og som eksisterer hovedsakelig på grunn av dette fjellet og dets sølvreserver. Ca. 15 000 menn jobber i dette fjellet, som huser Bolivias største sølvgruve og en historie med rikdom, arbeidsulykker og andre tragiske skjebner. 

Vi ankom byen etter en heidundrende busstur gjennom fjellene, og det virket ikke som Pacha Mama (moder jord) var så glad for å se oss, da vi ble servert øsende regnvær og et lyn og tordenvær som fikk oss til å skjelve i buksene. Ettersom det var søndag, og alt var stengt, ble dagen tilbringt innendørs på jakt etter wifi som var bra nok til å laste opp bilder til bloggen. Dagens høydepunkt var grønnsakssuppen med lavastein vi fikk servert av den vindrikkende Josè på restauranten 4060. Dagen etterpå var det klart for gruvetur, og Pedro, som selv hadde jobbet i gruvene (men nå jobber som guide), skulle ta oss med på en interessant ferd inn i fjellet. Vi startet med å dra på Miners market, hvor vi fikk handlet alt vi trengte til en arbeidsdag. Kokablader, juice, snacks, dynamitt og hjemmebrent. 20 kr kostet det for en slik party-pack, og bolivianosene fikk plutselig bein å gå på. 

Vi fikk på oss ordentlig gruveantrekk, og fikk sett på foredlingsprossessene til sølvet de henter ut fra fjellet. Vel inne i grotten satte vi oss ned ved El Tio, fjellets gud, som de ofrer alkohol og sigaretter til for å få god helse (!) og å unngå ulykker. Pedro fortalte oss om de gamle arbeidsmetodene de fortsatt brukte, slik at neste generasjon også skulle ha arbeid å gå til, og om den håpløse presidenten i Bolivia, som Pedro forhåpentligvis snart skulle erstatte. Vi fikk hilst på noen av arbeiderne, og hjulpet til med litt godt gammeldags kroppsarbeid, heise opp stein i bøtte. Gutta som sto og hogde ble svært glad da vi overrakte posene med bl.a. Dynamitt og 96%, og vi fant ut at det var på tide å komme seg ut før de tok i bruk gavene de hadde fått.

Sucre var neste destinasjon på turen, Bolivias offisielle og historiske hovedstad (mens La Paz er den administrative hovedstaden, så fortsatt litt usikker på hva jeg svarer dersom noen spør hva som er hovedstaden i Bolivia). Her kunne vi endelig ta frem shortsen og puste litt bedre igjen, da vi var på «bare» 2800 MOH. Her fikk vi spilt fotball i gatene, sett Champions League, og spist lamahamburger. Det ble også tid til andre aktiviteter, og Mona fikk kurert høydeskrekken sin da vi dro på klatring. Om høydeskrekken faktisk ble kurert, eller om hun ikke lot seg affisere av høyden på grunn av alle tilskuerne, vites ikke, men Mona klatret ihvertfall som en apekatt, og flere av guttene slet med å komme seg opp rutene etter henne. Senere på dagen fikk Øyvind et lynkurs i motorsykkelkjøring, og ble med noen av guttene på en offroad-tur i et fantastisk terreng. På kvelden var det salsa-kurs, og nok en gang briljerte Mona, både på dansegulvet og i baren. Happy-hour ble godt utnyttet, og ordene «Capirinha» og «Mojito» har nå blitt bannlyst fra Surrehuene sitt vokabular. Trenger kanskje ikke nevne at dagen etterpå da ble tilbringt i senga med kald klut på panna og vannflaske i hånda. Det passet da bra at vi hadde overnattingsbuss førstkommende kveld, som skulle ta oss til La Paz, og siste stoppested i Bolivia.

Vi ankom på morgenkvisten etter en forholdsvis søvnfylt busstur, kun avbrutt av Liam, vår engelske venn, som måtte innom den store porselenstelefonen et par ganger i løpet av natta. Samme Liam bestemte seg, utrolig nok, for å bli med Øyvind og irske Richard å sykle den legendariske «Death Road», bare timer etter vi ankom La Paz. Death Road er en vei som før 2007 fungerte som transportåre mellom La Paz og andre byer i distriktet, men som nå er stengt for biltrafikk grunnet noget høye ulykkestall. Før den ble stengt ble det anslått at ca. 300 trafikanter døde årlig på denne rundt 6 mil lange strekningen, og det er lett å skjønne, da veien for det meste er ca. 4 meter bred, og det går flere hundre meter rett ned på den ene siden. Uten autovern selvfølgelig. Nå er det stort sett syklister som ferdes her, og en og annen motorsykkel, men likevel skulle det bli en skikkelig utfordring. 

Vi startet på ca. 4600 moh, og trillet først nedover et asfaltert stykke. Deretter bar det inn på en smal grusveg, og samtidig som tåken ble tettere og tettere, fikk vi øye på det gamle, slitte skiltet hvor det sto: «Welcome to Death Road». Litt skjelvne var vi, men guiden vår, Nelson, forsikret oss om at dersom vi holdt hodet kaldt, og ikke forsøkte å ta episke selfies mens vi syklet, ville dette gå bra. Med ca. 5 meter sikt la vi ivei, og de fulldempede syklene tok oss nedover grusveien med hjertet i halsen. Etter hvert løsnet tåka, og også lysten på adrenalin, så det gikk bare fortere og fortere. Lysten på å leve var også tilstede, så det gikk fort, men kontrollert. Underveis var det mange kors å se, minnesmerker for de som hadde kjørt utfor på ulike steder av vegen, og hvor det nå var blitt satt opp autovern. Fortsatt var store deler av vegen uten, og det var litt nervepirrende å bli fortalt at vi måtte sykle på motsatt side av fjellveggen, i tilfelle det skulle komme motgående. Nelson kunne fortelle at en av ulykkene som hadde skjedd her, hadde skjedd som følge av en krangel mellom et ektepar. De og noen venner hadde leid bil med sjåfør som skulle kjøre de nedover. Etter en stund hadde sjåføren blitt så lei av kranglingen til ekteparet, at han bestemte seg for å forlate bilen. Mannen tok så over rattet, men hadde ikke kjørt et minutt en gang før det bar utfor veien, og alle i bilen døde. Vi kom oss imidlertid alle velberget ned, etter å ha syklet ned over 3000 høydemeter på humpete grusvei. En fantastisk opplevelse!

Vi tok farvel med gruppa samme kveld, og satte kursen mot flyplassen med 03.35-flyet til Bogota og videre til San José, Costa Rica. Hovedstaden til landet med et verdenshav på begge sider har et noe varmere og fuktigere klima, og vi svettet godt da vi gikk de sju kvartalene fra bussholdeplassen til hotellet. I San José fikk vi hentet inn litt søvn, spist godt og planlagt videre på reisen. Neste destinasjon ble Puerto Viejo på den sørlige karibiske kysten, en femtimers klam busstur unna. En liten by med karibiske vibber, hvor alt går i halvt tempo. Her ble det avslapning og et gledelig gjensyn med strand og sjø igjen. Vi fikk surfet, syklet, badet og besøkt et slags redningshjem for dyr som av ulike grunner har havnet i uløkka. Dette redningshjemmet hadde Marianne (Monas venninne) jobbet frivillig på for bare noen måneder siden, så vi fikk beskjed om å hilse dyrene. Dovendyr, apekatter, krokodiller og villkatter fikk alle gleden av å se to surrehuer fra Norge, noe som virket å være interessant for alle parter. 

Bocas del Toro, Panama er vårt foreløpig siste stoppested, hvor vi nå skal nyte late dager med forhåpentligvis sol og hvite strender (været i Costa Rica var ikke all verden), før vi drar tilbake til San José og møter på Monas familie. Det ser vi frem til! Da er det den andre kysten av Costa Rica som skal besøkes samt Panama City.

Gruppetur gjennom Argentina, Chile og Bolivia

Hola!

Da har vi forflyttet oss fra kysten med varme, rødvin og tango til fjellene i Bolivia hvor det er forblåst, kaldt og lite oksygen. Solen har vi dog tatt med oss, og du trenger ikke mer enn 20 minutter før du er rød som en hummer her oppe i høyden. Vi møtte gruppa vi skulle reise med på søndag, spiste middag og fikk praktisert engelsken vår igjen, som har blitt noget rusten de siste ukene. Totalt er vi 18 stk fra Sverige, Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits, Irland, England, Australia og Canada, med alder fra 19-35 år. 

En rolig start på turen, og Latam Airlines tok oss fra Buenos Aires til Salta, helt nord i Argentina, dagen etterpå. Der var det et høyfjellsmuseum som fanget vår interesse, og vi tok turen innom. Ekspedisjoner til vulkaner og topper over 6 000 meter var forsåvidt interessant å se bilder fra og lese om, men det som gjorde mest inntrykk var de tre mumifiserte inka-barna som var på utstilling. Historien sier at i Inka-tiden var det vanlig at befolkningen gjorde ofringer til moder jord for å få gode avlinger, god helse og unngå uvær og naturkatastrofer. Mesteparten av offergavene var mat, dyr og religiøse gjenstander, men av og til måtte de altså ofre barn. Dette var oftest barn av høytstående familier i Inka-riket. Selve ofringen foregikk ved at de tok med barna langt opp til et høyt fjell, for deretter å gi de alkohol eller andre rusmidler slik at de sovnet. Så ble de begravd levende der, som en offergave til Mama Pacha (moder jord). Levninger av tre av disse barna (7-15 år) ble altså funnet, og plassert på dette museumet. Grunnet kulden og lite oksygen der de var begravd har levningene holdt seg godt, og det var et spesielt og litt småekkelt syn som møtte oss på museet.

Dagen etter inneholdt en litt mer lystbetont aktivitet, nemlig ridetur etterfulgt av grillfest med så mye mat og vin vi klarte på en ekte argentinsk ranch. Mona var så heldig at hun fikk en av hestene som var mest viljesterk og hadde minst lyst til å ha en turist på ryggen, så den første halvtimen bestod av mange småturer utenfor stien, nesten-steiling og ord som ikke egner seg på trykk. Hesten fikk etter hvert viljen sin, og Mona tok turen tilbake til ranchen, fikk servert pledd og rødvin, og virket egentlig ganske fornøyd med det. 3 timer senere kom Øyvind og resten av gruppa tilbake, hjulbeint og sår i baken. Grillmat og rødvin hadde sjelden smakt bedre. 

 

 

Chile er et laaangt land som okkuperer ca. 2/3 av Sør-Amerikas østkyst, grenser til Peru i nord, og bare noen mil med hav skiller Chile og Antarktis i sør. En laaang busstur på ca. 11 timer tok oss fra Salta til den lille byen San Pedro de Atacama i Chile. Dette er for mange siste stoppested før de store saltflatene i Bolivia, som vi skulle besøke noen dager senere. Grenseovergangen mellom Argentina og Chile lå på ca. 4200 meter, og dette var det første ordentlige møtet med høyden for mange. Vi hadde vært i høyden noen uker tidligere, så vi forberedte oss godt. Verre var det med Pieter fra Belgia, som kom trillende forbi passkøen i rullestol etter et ublidt møte med den oksygenfattige luften.

 

I San Pedro fikk vi sett siste kvalifiseringskamp til VM for det chilenske laget, på pub sammen med de lokale, men måtte etter 90 høydramatiske minutter innse at det ikke ble noe VM på Chile denne gangen. Vi fikk også prøve oss på sandboarding, snowboard bare med sand som underlag. En artig avveksling fra sightseeing og bussreiser, og også god trening, da vi måtte gå opp de tunge sanddynene for hver gang vi hadde kjørt en tur. Senere på dagen var det besøk til Månedalen, hvor vi fikk se et landskap veldig likt månen (uten at noen av oss skal skryte på oss å ha vært der), og en flott solnedgang. Rosinen i pølsa, prikken over i?en eller toppen av kransekaka denne dagen var en tur langt ut i ørkenen klokka 9 på kvelden. Helt uten lysforurensing, og med en så stjerneklar himmel vi aldri har sett, fikk vi av en kanadisk astronom en innføring i ulike stjernetegn, historie, og en aha-opplevelse på hvor sinnsykt stort universet er. Dette var interessant fordi vi egentlig ikke kan noe som helst om astronomi, og fordi stjernehimmelen er ganske annerledes på den sørlige halvkule enn hjemme i Norge. Bonussporet her var å få se Saturn med ringene sine gjennom et teleskop. 10/10!

 

De tre neste dagene skulle vi tilbringe i 4-hjulstrekkere, og krysse ørken-og saltområdene sørøst i Bolivia. Den første dagen fikk vi krysset av nok et land på lista, da vi krysset grensen mellom Chile og Bolivia. Vi kjørte avgårde mot det øde ørkenlandskapet, og passerte hvite og grønne laguner, før vi tok en lunsjpause med bading i naturlige varme kilder. Vi fikk se flamingoer, lamaer og bolivianske hjortedyr, mens vi sakte men sikkert klatret opp mot 5000 meters høyde. Kveldens stoppested var i en liten landsby på 4200 meters høyde, hvor vi også fikk tatt en liten fotballøkt på den overraskende fine kunstgressbanen de hadde. 

 

Dagen etterpå fortsatte vi videre inn i ørkenen i vår Toyota Landcruiser, med boliviansk musikk på popanlegget. En surrealistisk opplevelse å kjøre kilometer etter kilometer langs ørkenslettene, med både sand, salt og andre mineraler som underlag, og vulkaner i sidesynet. Etter besøk ved både «Red lagoon» og «Stinky lagoon» kom vi omsider frem til nok en liten landsby nær de store saltflatene, hvor vi bodde i koselige bungalower laget av, ja du gjettet riktig, salt. Dag 3 var det klart for det store høydepunktet for denne turen i turen, nemlig Salar de Uyuni. En gigantisk saltørken som for mange, mange år siden lå under vann, og med en høydeforskjell på +- 1 meter er et fantastisk syn. Her var det duket for en ordentlig photoshoot, og vi lot kreativiteten jobbe for å få tatt spektakulære bilder. Siste stopp var togkirkegården i Uyuni, hvor vi også fikk brukt opp litt film på kameraet, og da vi kom fram til hotellet var det rimelig deilig med en dusj og litt aloe vera på de solbrente trynene våre.


Neste stopp er byen som hevder den er verdens høyestliggende, på ca. 4060 moh, Potosi. Inntil videre, hasta luego!

 

Paraguay, Argentina og Uruguay

Da har vi straks vært ute og reist i en måned, og 4 av 15 uker er unnagjort. Ting står bra til her i Sør-Amerika, og vi er fortsatt venner, selv om vi tilbringer 24 timer i døgnet sammen, minus toalettbesøk. Klapp på skulderen til oss!

Siden forrige oppdatering har vi fått stempelet til tre nye land i passet vårt. Vi forlot Rio de Janeiro forrige uke og landet i den lille byen Foz de Iguazu, som ligger i innlandet, på grensen til Paraguay og Argentina. Her ligger nemlig et av verdens syv natur underverker, Iguassu Falls, og tusener på tusener av turister strømmer hit for å se de fantastiske fossefallene. Man har muligheten til å se de fra den brasilianske siden og fra den argentinske siden. Begge sider innbyr til spektakulære inntrykk, så vi bestemte oss for å bruke to dager på å utforske fossefallene, en i Brasil og en i Argentina. 

En skranglete buss tok oss fra Foz de Iguazu til selve fossefallene, og klemt mellom japanske turister og brasilianske skoleklasser på ekskursjon, fikk vi da tatt noen fine bilder av underverket. Vi kom tett på da vi gikk ut til «Djevelens gap», og måtte tørke vann av kameralinsa før vi kunne knipse bilde nummer 200. Den argentinske siden var minst like fin, men der kom man enda tettere på fossefallene, og det var flere muligheter til å gå rundt i området. 

Grensekryssing er en morsom aktivitet i dette området. Da vi skulle til Paraguay var det buss frem til grensa, så måtte vi hoppe av, stemple oss ut av Brasil, gå over en bro, for så og stemple oss inn i Paraguay. Strengt tatt trenger man ikke det, men vi ville ha synlige bevis i passene våre. På den paraguayanske siden av elva ligger en by som i mange år har vært et distribusjonssted for smuglergods inn og ut av Sør-Amerika. Her finner du egne «kjøpesenter» dedikert til varer fra Kina, Malaysia, USA og andre steder i verden. Alt får du selvsagt til en spesialpris kun for deg, en såkalt «goodpriceforyouamigo». 

Grensekryssingen til Argentina var litt mer omfattende. En lokalbuss tok oss først til den brasilianske siden av grensa, hvor vi hoppet av og kunne stemple oss ut fra Brasil for siste gang. Deilig å komme av den nokså overfylte bussen, men den reiste jo fra oss, og det var flere kilometer til den Argentinske grensekontrollen, og ytterligere flere kilometer inn til byen. Så da sto vi der og ventet, kun akkompagnert av et par frisbeekastende franske backpackere, og ventet på skyss som kunne ta oss videre. Klokka gikk, det begynte å bli mørkt, og vi begynte å lure på om vi virkelig måtte ta beina fatt, da det fantastiske synet av en sliten buss viste seg langt der borte. Muy bien! Denne bussen tok oss med, og ventet heldigvis på den Argentinske grensekontrollen, slik at vi fikk skyss helt inn til byen.

De siste dagene har vi tilbringt mesteparten av tiden som superturister i Buenos Aires, Argentinas hovedstad. Vi var litt usikre på om vi faktisk kom oss hit, da flyturen var i overkant spennende. Forsinket fly, turbulens ut av en annen verden, og en passasjer som besvimte var det som sto på menyen. Landingen var det derimot ikke noe å utsette på, og i kjent Gran Canaria-stil var det applaus da hjulene berørte bakken. Mange lettelsens sukk kunne også høres rundt om i kabinen.

Buenos Aires er en fin by, som egentlig minner mer om en europeisk storby enn en Sør-Amerikansk hovedstad. Her har vi kost oss med de herligste biffer og de deiligste rødviner Argentina har å by på. Vi har vandret gatelangs i gamlebyen i San Telmo og vi har sett på de fargerike husene i det mindre velstående strøket La Boca. Årsaken til alle de forskjellige fargene er rett og slett at de som bodde her brukte det de hadde av maling når de skulle male huset, noe som resulterte i et fantastisk fargerikt nabolag. Vi har også vært innom hippe Palermo, og staselige Recoleta. Sistnevnte huser den enorme gravlunden hvor blant annet den tidligere presidentfruen Evita Perón ligger. 

Det tredje landet vi har besøkt siden sist er Uruguay, et lite land på Sør-Amerikas østkyst, klemt mellom Brasil og Argentina. Kun en times fergetur fra Buenos Aires finner man Colonia del Sacramento, en flott liten by som mange kun kjører gjennom på tur til Montevideo, Uruguays hovedstad. Vi bestemte oss for å ta to dager i denne lille perlen, og vi angret ikke. Bort fra Buenos Aires? mas og kjas, var det deilig å kunne ta det helt despacito, før vi drar nordover igjen om få dager. I Colonia fikk vi leid oss sykler, og syklet 6 km ut fra byen til en vingård kalt Bodega Bernardi. En familiedrevet virksomhet som har produsert rødvin, hvitvin, rosévin og grappa (brennevin) siden slutten av 1800-tallet. Her fikk vi omvisning og en smaksrunde på de forskjellige varene av en hyggelig dame som var 4.generasjons Bernardi. God vin, grappa som sparket og en ellers flott opplevelse. 10/10!

 Nå er det gruppetur som står for tur igjen, og vi starter med en flytur til Salta, helt nord i Argentina, før vi etter hvert drar over grensa til Chile. 14 dager med Laatin-Amerikansk kultur, opplevelser og nok en runde med høyde og tynn luft avsluttes i La Paz, Bolivia. Dette gleder vi oss til!

 

Rio de Janiero

Heiheihei, vi er tilbake. 

Da er vi i Rio de Janiero, den mest besøkte byen på den sydlige halvkule, kjent for karneval, samba(fotball), Copacabana og Kristusstatuen. Etter noen rolige dager i fjellene i Peru, kunne vi endelig sette oss på business class (!) retning Brasil. Lite budsjettvennlig, men takket være et immunforsvar (Monas) svakere enn Norges fotballandslag og bihuler tettere enn trafikken over Sandmoen fredag ettermiddag, måtte vi utsette avreisen fra Peru en dag. Da er det godt å ha reiseforsikring, stor takk til Gouda for spons av champagne, biff og stressless på Avianca flight 921 til Rio!

DCIM\999GOPRO

Vel fremme i Rio fikk vi akkurat med oss soloppgangen og en forsmak på det tropiske klimaet denne byen har å by på. Etter kalde dager oppe i fjellene var det godt å endelig sette seg godt til rette i en strandstol med solfaktor 50 i panna og en iskald Capirinha i hånda, en lokal drink du får servert på stranda så fort du løfter et øyebryn. Late dager i sola og lite aktivitet har stått på menyen den foregående uka altså. Det kan høres idyllisk ut, men bak en god brunfarge ligger det mange timer knallhard jobbing, svetting og slit. Masete selgere, sand i trusa og konstant måtte flytte på seg for å finne den beste eksponeringsvinkelen mot sola. Akk for et liv! Øyvind har også sitt fulle hyre med å holde langøyde brasilianere på trygg avstand fra Mona. Etter blikkene å dømme, har det ikke vært mange blonde, langhårete Hallingdøler med blå øyne i den brasilianske sambahovedstaden før. Hovedpersonen selv stråler over å daglig motta titalls visuelle komplementer, typen hennes derimot er ikke like fornøyd.

Vi var litt skeptiske før vi reiste til Rio, da vi hadde hørt historier om ran, overfall og generelt gufne møter med skyggesiden av byen. Derfor var vi veldig forsiktige de første dagene, men har etter hvert funnet ut at så lenge man er litt årvåken og ikke beveger seg for mye i de mørkeste gatene, så går det som regel bra. Det eneste vi har blitt frastjålet så langt er et par ødelagte solbriller, men det gråter vi ikke over. 

Sightseeing har vi også fått tid til innimellom de forskjellige stadiene av bruningsprosessen. Vi dro opp en dag for å se på Kristusstatuen og utsikten over byen, noe vi absolutt ikke var alene om. Etter noen kaotiske minutter oppe på toppen hadde vi fått de obligatoriske bildene, og satte kursen nedover igjen. Vi besøkte også Escadaria Selaron, et sett med fargerike trapper dekt av malerier og ulike fliser fra hele verden. Det var kunstneren Jorge Selaron fra Chile som bestemte seg for å sette litt farge på nabolaget sitt, og gjorde det til et mangeårig prosjekt, helt til han ble funnet død i nettopp disse trappene. 

Fotballkamp ble det også tid til, og vi kjøpte billetter til Fluminense-Palmeiras, en kamp i toppdivisjonen i Brasil. Kampen var på Maracana stadion, som i sin tid huset 200 000 elleville fans på en landskamp mot Uruguay, men som nå tar ca 80 000 når det er fullt. Derfor var det litt skuffende at kun 15 000 hadde tatt turen denne dagen, men de som var der bidro til at det ble stemning allikevel. Sluttresultat: 0-1. Siste turistattraksjon vi dro på var Sukkertoppen. Et merksnodig fjell ved enden av Copacabana strand, med en 360-graders panoramautsikt over byen. Vi var der da solen gikk ned like ved Kristusstatuen, og som Roar Stokke så vakkert ville sagt: du verden for et syn, et vidunderlig skue. Vidunderlig! Vi tenkte egentlig også å dra på et favelabesøk, men etter en uheldig hendelse i en av de største favelaene forrige helg, bestemte vi oss for å heller være på den sikre siden å la vær.

DCIM\999GOPRO

Nå er det siste rest av Brasil med Iguassu Falls som står for tur, før vi får nytt blekk i passet når vi krysser grensen til Argentina på fredag. På gjensyn!

Mona&Øyvind

Pangstart i Peru

Hola!

 

Da har det gått 9 dager siden vi stod på Gardermoen og ventet på flyet vårt som skulle ta oss til første destinasjon - Peru. Det tok 24 timer totalt før vi var fremme på hostellet vårt i Cusco, og det uten vår bagasje. Herremannen i skranken på Gardermoen forsikret oss om at sekkene våre ville bli sendt direkte til Cusco, selv om vi måtte bytte fly et par ganger. På en relativt forlatt flyplass på 3400 meters høyde i Peru, trøtte og med hjerner som skrek etter surstoff, hadde vi kun de klærne vi dro i. Litt papirarbeid og venting senere fikk vi imidlertid informasjon om at de nødvendige papirene for å sende våre sekker fra Air France til det lokale selskapet ikke hadde kommet med vårt fly (hørt om e-post?), og at vi ville få beskjed når sekkene var kommet frem. Vi håpte at det ikke tok alt for mange dager, da vi skulle dra på fjelltur to dager senere. Våre bønner ble hørt og vi kunne plukke opp bagasjen vår dagen før avreise til høyfjellene.

Cusco er tidligere hovedstad for Inka-området i Sør-Amerika, og nå midtpunkt for turister fra nær og fjern som vil besøke Machu Picchu eller finne seg selv i Andesfjellene. Det er en interessant historie som følger med denne byen og hvordan den ble overtatt av spanjolene på 1500-tallet, et kjapt Google-søk for de historieinteresserte!

Kontrastene var store fra Trondheim nede ved sjøen til den gamle Inka-hovedstaden, nesten 3 og en halv kilometer over havnivå. Da vi kom ut av flyet føltes det som om vi spankulerte hjem etter en fuktig kveld på Søstrene Karlsen. Vi kunne ikke gå mer enn fem skritt før vi måtte hive etter pusten, og skjønte at her var det bare å ta det rolig de første dagene. Høydesyken meldte fort sin ankomst og med store mengder vann, små mengder aktivitet og "Narcos" på IPaden fikk vi akklimatisert oss og ladet opp til vår 3dagers fjelltur som skulle ende opp med besøk på Machu Picchu.

"Salkantay Trek" var navnet på turen vi hadde bestilt via G-Adventures. Salkantay er det høyeste fjellet i området (ca. 6200 MOH), og vi skulle innom Salkantay Pass på 4600, med majestetisk utsikt til fjellet. Kvelden før var det infomøte, og vi følte vi hadde tatt oss litt vann over hodet. Totalt 49 km på tre dager, store høydeforskjeller og tynn luft var utfordringer vi ikke hadde tenkt så mye over. Vi sank bare lenger og lenger ned i stolene etter hvert som guiden vår gang på gang påpekte at det kom til å bli veldig kaldt og at det kunne komme til å regne/snø der vi skulle være. Vi hadde jo bare pakket en bukse, en trøye, en tynn boblejakke og en regnjakke. Det lå an til panikkshopping sent søndag kveld, men vi fant ut at det vi hadde får holde, soveposen er sikkert varm. 

DCIM\999GOPROVi og ti andre hoppet på bussen kl 4 på natta med retning Wayraqmachay (3900 moh) som var utgangspunktet for turen. Resten av reisefølget var fra USA, Canada, Russland og Mexico og i alderen 20-50ish. Et kjapt blikk rundt i bussen og raske kalkuleringer tilsa at vi skulle ikke være noe dårligere form enn resten ihvertfall. Guiden vår, Leo, var en lokal kar fra landsbygda i området rundt Cusco, og kjente både stedet og historien godt. Vi hadde med oss vårt eget crew som bestod av kokker, hesteførere og pakkere. De lagde alle måltider til oss, satt opp/tok ned teltene og bistod med hester som backup dersom noen trengte en pause (selvfølgelig benyttet ikke vi oss av dette tilbudet). Etter 4 timer gåing og 700 høydemeter den første dagen, nådde vi det høyeste punktet for turen på 4630 m.o.h. Dessverre var slit, svette og tårer lite til nytte da vi ankom en topp dekket av skodde og hvor vi så kun 5 meter foran oss. Vi begynte kjapt på nedstigningen og gledet oss til legge oss i teltet for en god natt søvn. Noen god natts søvn ble det dog ikke, da soveposene ikke var fullt så varme som vi tenkte, og minusgrader og hard bakke med helling sto i veien for den gode søvnen. 

Neste etappe var en 8-9 timers tur, hvor de første 4 timene kun var nedstigning, og resten var kupert terreng. Med verkende knær, dekt av gnagsår og regn mesteparten av dagen, var det godt å komme frem campen. Flott natur og majestetiske fjell gjorde likevel at det ble en minneverdig dag. 3. og siste etappe var værgudene endelig med oss og vi fikk en knalltur med flotte naturopplevelser. Vi kom frem til hotellet på ettermiddagen og det har vel aldri vært så godt med en varm dusj og en god seng. 4. og siste dag av turen var det Machu Picchu som sto på menyen. Som belønning for å ha gått i timesvis de siste dagene fikk vi bussbillett opp. Det høljet ned med regn og skodden var lav, men etter en time lettet været og ja, det er like spektakulært og fint som det ser ut som på bilder, for et syn! 

DCIM\999GOPRO

DCIM\999GOPRO

Dagene etter denne gruppeturen har for det meste gått til sightseeing og avslapning med massasje og god mat. I går slengte vi oss på  en sightseeing buss og var ordentlig turister for en dag hvor vi fikk se byen Cusco og fikk høre litt historie. Idag leide vi oss firhjuling og kjørte rundt i fjellene i 3 timer, og vi har vel egentlig konstatert oss med at fjellene her i Peru er helt fantastiske! 

 

Når har vi kun 1 dag igjen her i Cusco før flyet tar oss videre til vår neste destinasjon, Rio de Janiero. 

 

Hasta la vista!

Nytt eventyr

Surrehuene er tilbake!

 

Etter at bloggen har ligget brakk siden vi kom hjem fra vår forrige tur til Sørøst-Asia og Australia, har den nå fått bein å stå på igjen. Surrehuene skal på tur igjen, denne gangen drar vi den andre veien, mot Sør- og Mellom-Amerika. Vi har en drøm om å ha vært på alle kontinenter på jorden (i hvertfall de mest menneskevennlige), og da må vi også ta turen innom den sørlige delen av Amerika. Vi har pratet om det siden vi kom hjem fra forrige tur, og begynte for alvor å planlegge nå i vår. Etter å ha fått god hjelp av Niclas på Kilroy i Trondheim, har vi fått satt opp en rute vi tror vi kommer til å bli godt fornøyd med. Planen er å være borte i ca. 3 og en halv måned, og å besøke 12-13 land, med start i Peru og avslutte på Cuba. En oversikt over de fleste stopper vi tenker å ta kan dere se nedenfor. 

Vi har pakket med oss ca. 15 kg hver i ryggsekk med alt fra havaianas og badetøy til boblejakke og stilongs. Nettene kan bli kalde på 4000 meters høyde i Andesfjellene, så vi tenkte det var greit å ta med litt varme plagg i tillegg til sydenklærne. I kjent stil har det vært mye styring og ordning de siste dagene, da vi bommet grovt på tidsberegningen for pakking og rydding av leilighet. Vi må derfor beklage til de vi ikke har rukket å møtt og si ha det bra til :) 

 

Vi har troen på at dette blir en veldig artig tur, og ser fram til besøk på Machu Picchu i Peru, Saltørken i Bolivia, vinsmaking og tango i Argentina, sambafotball i Brasil, surfing i Costa Rica, dykking i Honduras og rom og sigarer på Cuba. Vi forsøker å oppdatere bloggen så ofte som mulig, men erfaringsmessig kan WiFien være en utfordring enkelte steder, så ikke få panikk dersom det ikke kommer oppdatering på en stund! 

 

Når dette skrives er det bare timer igjen til vi setter oss på flytoget til Gardermoen for å rekke avreise 06.35 fredag morgen. Håper dere vil følge oss på vår tur gjennom Sør- og Mellom-Amerika. Hasta la vista!

Mona&Øyvind

Siste etappe

Her kommer en siste oppdatering, idet vi har kommet tilbake til Trøndelagen før den harde hverdagen starter igjen.

Vår siste av totalt 13 uker på tur tilbragte vi i det noe folkerike landet Kina. Landet med 250 ganger Norges befolkning var en del annerledes enn de andre plassene vi har vært, og vi merket de språklige utfordringene med en gang. Da vi landet sent på kvelden lokal tid, fikk vi heldigvis en av servicepersonalet til å skrive ned hotelladressen vår på kinesisk, da vi hadde hørt at taxisjåfører ikke snakket engelsk, slik at vi kom oss trygt fram. Den første dagen i Beijing fikk vi en følelse av hvor stort det var da vi besøkte den forbudte by og Tiananmen square. Vi fikk og forståelse for hvorfor mange kinesere går med støvmasker fra 3M, for makan til forurenset sted skal man lete lenge etter! Vi møtte turguiden vår, Jimmy, som kunne snakke litt norsk etter at han hadde jobbet mange år for Kinareiser. «Ta bilde», «nydelig» og «Jorunn» ble repetert dagen lang, mens vi gikk rundt i Beijing og så på turistattraksjonene. Etter 6 dager klarte vi å lære han setningen «Jeg er fra Norge», kanskje ikke det mest nyttige man kan lære seg som kineser. På kvelden spiste vi Peking-and og fikk sugd til oss litt mer kultur på et Kung-Fu show.


Den himmelske freds plass

Tiananmen square​

Vi og Mao foran den forbudte by

Kung-Fu show i Beijing

Den kinesiske mur sto på planen den neste dagen, og var kanskje høydepunktet på Kinaturen. Muren strekker seg over 8851 km i det nordlige Kina, men hvis man tar med alle utgreiningene vil total lengde på byggverket være over 21 000 km. Den ble bygget ferdig under Ming-dynastiet, og hadde som hensikt å beskytte Kina mot plyndringer fra mongolske og tyrkiske stammer. Et imponerende byggverk, og det er ganske utrolig å tenke på at den er bygd for hånd. Nesten like imponerende var den forholdsvis lange akebanen vi benyttet for å komme oss ned fra muren, en artig måte å avslutte sigthseeingen på, og et byggverk vi antar er bygd i noe senere tid. Senere på dagen sto en 17 timers togtur for tur, for å komme oss til Xi?an. Strekningen kunne vært unnagjort på 14-15 timer, men som alltid når vi er ute og reiser var det en helligdag dagen etter som gjorde at reisetiden ble forlenget. Med 3 køyesenger i høyden var det ganske trangt for en nesten 1.90 meter høy trønder, men togturen gikk overraskende greit.




DCIM\100GOPRO


Mye mur




DCIM\100GOPRO

Gruppa vi reiste med i Kina

DCIM\100GOPRO

Artig skyss ned fra muren

DCIM\100GOPRO

Klar for 17 timer med tog


Vel fremme i Xi'an fikk vi litt fritid til å se oss rundt i byen, før vi møtte gruppen igjen, som denne gangen bestod av en meksikaner, en kanadier, tre briter, en åling og en trønder. En sykkeltur på bymuren sto på programmet denne gangen, og vi bestemte oss for å tråkke den 14 km lange muren på en råtøff tandemsykkel. Etter litt om og men, nestenkræsj og redselsskrik kom vi oss ivei, og nøt 25 varme mens vi rullet rundt. På kvelden bestemte vi oss for å se på utelivet Xi'an hadde å by på, og endte opp på en av byens mange Disco. Her gikk det i asiatisk teknomusikk, avløst av en og annen vestlig slager, og dansing på bordet med en sigar i hånda var standarden. Tørste som vi var bestilte vi 24 øl, for en rimelig penge såklart, og happy-hour prinsippet med kjøp 1, få 1, gjaldt også her. Kjøp en kasse, få en kasse, lød det kinesiske mantraet, så vi gikk ikke tørste fra klubben senere på kvelden.
DCIM\100GOPRO

Tandem på bymuren i Xi'an

DCIM\100GOPRO

DCIM\100GOPRO

Trangt om plassen på marked i Xi'an


Streetfood med ukjent type kjøtt


Like før Gangnam-style runget utover lokalet

Terracotta warriors er en av de mer kjente attraksjonene i Kina, og vi var selvfølgelig innom der også. Det består av tre gravplasser med totalt rundt 8 000 leirsoldater og 500 hester som ble gravd ned sammen med den første keiseren av Kina, for å beskytte ham i livet etter døden. Om de gjorde det vites ikke, men det er i alle fall et spektakulært syn for skuelystne turister den dag i dag. Senere var det nok et overnattingstog, denne gang bare 14 timer, og med destinasjon Suzhou. Byen kalles østens Venezia, en tittel for øvrig to andre steder vi har besøkt på turen også har påtatt seg (Ayutthaya, Thailand og Udaipur, India). En meget flott by, som vi fikk sett fra sin beste side med 20 grader og sol. Klimaet var jevnt over litt kjøligere i Kina, noe som var greit i forhold til akklimatisering når vi kom tilbake til hjemlandet. Den flotte dagen i Suzhou ble toppet med karaoke på kvelden, en opplevelse som vi ikke beskriver ytterligere, men lar være igjen i veggene på karaokebaren.


Terracotta Army

Imponerende detaljer på terrakotta-soldatene

Østens Venezia, Suzhou

DCIM\100GOPRO

Shanghai skyline

DCIM\100GOPRO





En varm velkomst på Gardermoen av Oddveig og Jon Olav

Siste stopp i Kina var handelsbyen Shanghai, som med sin imponerende skyline ble motiv for mange flotte bilder. En travel by vi bare rakk å være i i underkant av en dag, før vi satt oss på Finnair sin flight mot Helsinki og videre Oslo. 24 timer senere satt vi i sofaen hos familien Tveitehaug, og plutselig var eventyret vårt over. Etter 54 destinasjoner i 9 land, 17 flyturer, 4 nattog, uendelig antall kilometer med bil, buss, tog og scooter og over 50 hoteller/hosteller/vandrerhjem kan vi se tilbake på 3 fantastiske måneder på tur. Vi har ikke blitt lei av hverandre (ikke så veldig i alle fall), og ikke av å reise, snarere tvert imot, så nå er det bare å jobbe og spare penger mot neste tur. Vi synes det er morsomt at så mange har fulgt bloggen vår, og håper dere har syntes det har vært artig å følge oss på tur. Vi tar opp igjen tråden neste tur, inntil da gjenstår det bare å si takk for følget og på gjensyn!

Surfing i Australia

Hei og hopp!

En liten hilsen fra andre siden av verden idet turen vår dessverre nærmer seg slutten. Etter at vi forlot Bali for litt over en uke siden satte vi kursen ytterligere sørøst, og landet etter hvert i Sydney. Som mange andre skandinavere er også vi to konsumenter av snus, og antok at det kunne bli et problem å få med siste rest av lageret vårt (som vi for øvrig fikk økt i Bali) inn i dette landet, da vi har sett mange skrekkhistorier på «Border Control Australia» på TV. Der har ofrene fått både mangesifret antall dollars i bot og blitt nektet inngang i landet, så vi tenkte det var best å være ærlige, og ikke forsøke oss på å smugle. Litt småskjelvne i beina, og med et skjema det sto at vi hadde med oss 50 gram for mye snus gikk vi bort til den kvinnelige vakten som vi antok skulle gå gjennom hver eneste kubikkcentimeter i sekkene våre. «Is that the chewing tobacco you have?» spurte hun, og vi nikket bekreftende, samtidig som vi prøvde å se så uskyldige ut som vi kunne. «The exit is over there», sa hun og henviste oss til utgangen. 50 gram snus for mye var ikke nok til å bli med på TV denne gangen, og vi småjogget ut av flyplassen, godt fornøyde med å ha kommet gjennom en av verdens strengeste grensekontroller.

Hoppende glad for å være i Sydney

DCIM\100GOPRO

Ved Bondi Beach

DCIM\100GOPRO

Harbour bridge i bakgrunnen

DCIM\100GOPRO

Turister foran operahuset

Imponerende skyline på kveldstid i Sydney

DCIM\100GOPRO

Streetart Bondi Beach

Bondi Beach

Hyde park

Sydney er Australias største og eldste by, kjent for Operahuset, Bondi Beach og for å være den første byen i Oseania Øyvind og Mona har besøkt. Dette var altså første gang på turen for begge oss at vi kom til et kontinent vi aldri har besøkt før, og vi ble raskt glad i denne gigantøya. Vi hadde bare to dager her før vi skulle dra videre nordover, så vi fikk krysset av de mest kjente landemerkene og sett litt på hvordan de lokale surfer her i Australia.

DCIM\100GOPRO

Endelig fikk vi se kenguru!



DCIM\100GOPRO

Kenguru golf

DCIM\100GOPRO

Surfing på Byron bay

Spot X

DCIM\100GOPRO

"Signatur pose M&Ø"

Etter to dager i metropolen var det en tidlig start, og videre til «litt nord for Sydney» som det sto i beskrivelsen av surfeturen vi hadde meldt oss på (9 timer med tog var realiteten), og vi fikk etter hvert innlosjert oss på surfecampen Spot X. Fra luksus på Bali med 430 m2 for oss selv, bodde vi her sammen med 8 andre på rundt 20 m2, bl.a. kanadiere som spydde i søvne og nordmenn som pratet hele natten, men man er vel ikke ekte backpacker før man har overnattet på sovesal!

Her var vi i 5 dager, og skulle surfe to ganger om dagen, slik at vi skulle bli proffe bølgesurfere, sånn som på TV. Immunforsvaret til Mona ville det derimot annerledes, og med en nese tettere enn påsketrafikken ut fra Oslo, og feber høyere enn temperaturen rundt Ekvator (eller Ecuador som Mona mener det heter) ble hun liggende i køyesenga stort sett hele oppholdet. Øyvind fikk vært med på surfetimene, men håpet om å bli en kul surfedude, som kjører nedover kjempestore bølger på et kort brett, svant mer og mer for hver time han kjempet for å komme seg opp på brettet. Dette var vanskeligere enn han husket! Selv om Mona ikke fikk surfet fikk hun i hvert fall opplevd noe av det Australia er mest kjent for, da vi dro på golf sammen med en gjeng kenguruer. De var ikke lettskremte, og vi fikk kommet ganske tett på disse fascinerende, hoppende skapningene.


En stk syk Mona og en stk rastløs Øyvind





DCIM\100GOPRO

Gold coast

Viktig å øve seg på land også



Familien vi bor hos i Brisbane

Så dro vi videre nordover til surfemekkaet Byron Bay for å fullføre surfekurset. Her fikk Mona prøvd seg på bølgene, og kom seg opp på brettet med letthet, noe lettere enn typen sin. Bildebevis mangler, da fotografen som var med hadde sin første dag på jobb, og ikke klarte å fange den surfende Ålingen på film. Vi gjør et nytt forsøk i morgen, på Surfers Paradise, da med en trønder bak kameraet. I Byron bodde vi i lavvo, med kalkuner og øgler som vakthold, noe noen av oss, skal ikke nevne navn, syntes var litt i overkant eksotisk. Likevel hadde vi et kjempebra opphold her, og syntes det var synd vi bare kunne bli her i 2 dager, alt var fullbooket i Byron til påskehelgen, noe surrehuene selvfølgelig ikke hadde tenkt på på forhånd. Vi klarte å få booket oss inn på et hostel i Surfers Paradise, et par timer nordover for påsken, og her har vi bare slappet av med påskegodt, påskesol og silkeføre på stranden. Surfers Paradise er Australias svar på Miami, med skyskrapere langs strandkanten og en livlig by med generelt god stemning.

Nå har vi vært så heldige å få booket oss inn hos familien Senanayake i Brisbane, som er hjemstedet til James og Tony som vi møtte i India. Tony bor i Boston, USA, men vi fikk så vidt pratet med han også via Skype, og det var meget hyggelig å se de igjen. Her har vi blitt vartet opp med både det ene og det andre, og vi fikk for første gang smake kengurubiff! Kan rapportere om at det smaker herlig, minner litt om elgsteik. Familien Senanayake er utrolig hyggelige, og vi føler vi blir behandlet som kongelige her, nå har vi det godt! I morgen blir det omvisning i Brisbane med James, så ryktes det at det blir Tasmansk laks til middag.

Nå har vi bare 10 dager igjen før vi står på Gardermoen igjen, men før den tid skal vi innom Kina en tur, vi høres ved neste oppdatering!

M&Ø

 

Bali!

DCIM\100GOPRO

Da har vi ankommet Sydney, Australia og et nytt kontinent, nemlig Oseania. Etter 9 rolige dager på sydhavsøya Bali, skal vi nå være turister i storbyen igjen, før det bærer i gang med en ukes surfekurs. Vi skal først hoppe på bølgene noen timer nord for Sydney, en plass kalt Spot X, før vi etter noen dager kjører videre nordover og tester surfelivet i Byron Bay.

På Bali har vi som nevnt tatt livet med ro, veldig med ro. Det nærmeste aktivitet vi har kommet er å ha svømt noen lengder i 10metersbassenget som hørte til villaen vi bodde i på slutten av oppholdet. I tillegg har Øyvind surfet litt, eller padlet litt kan man vel si, da surfeegenskapene ikke sitter like bra som for 6 år siden, da han studerte her i 4 måneder. Det ble tid til litt mimring også, da vi besøkte villaen som Øyvind bodde i, og skolen der han studerte. Både skolen og idrettsanlegget var rimelig forlatt, og Jimbaran, den lille fiskelandsbyen de bodde i, hadde blitt nokså stille etter at de norske studentene dro, da regjeringen kuttet støtten til disse såkalte «badestudiene» i 2013.

DCIM\100GOPRO

Vi tok livet med knusende ro, både over og under vann

Skolen og idrettsanlegget i Jimbaran, som ble benyttet av bl.a. Øyvind for noen år siden

Første del av oppholdet bodde vi i Seminyak, en 10 minutters kjøretur unna «hovedstaden» på øya, Kuta. Etter frokost første dagen var det bare å komme seg ut i gata for å prute på leie av scooter, for scooter må man ha på Bali. Etter en forhandlingsrunde fikk vi leid scooteren for en rimelig pris, og kjørte ivei mot stranda. Det ble litt vingling og nestenulykker de første turene, da det tar litt tid å venne seg til venstrekjøring og litt heftigere trafikk enn i Norge, men vi har kommet unna oppholdet uten en skramme. Pruting har det blitt mye av, og en kveld, da Mona hadde blitt uvenner med de nye penskoene hun kjøpte i Kuala Lumpur, fant vi ut at vi skulle snu rollene. Et par nesten ubrukte sko, må da gå an å selge til disse luringene på hjørnet. Øyvind tok på seg rollen som innpåsliten selger, og fyrte løs «Yes, sir, good price, good deal for you!» Balineserne var skeptiske, men etter knallharde forhandlinger, fikk vi byttet de mot et par flip-flops, noget mer behagelige, og surrehuene var fornøyd med dealen.

DCIM\100GOPRO

Vårt trofaste fremkomstmiddel, på gode og ikke fullt så gode veier
DCIM\100GOPRO

Dro bl.a. til Uluwatu for å få med oss en flott solnedgang ved et av de mange templene på øya

Uluwatu

Uluwatu temple er bebodd av aper, som er spesielt glad i å nappe til seg verdisaker. Av og til kan du bytte de tilbake mot frukt (lokal kilde).

Bali er kjent for kritthvite strender, lyseblått vann og surfing. Kommer man til Kuta eller en av de andre populære turiststrendene med et håp om en paradisstrand blir man derimot skuffet, da disse strendene gjerne er preget av masseturismens forsøpling og ødeleggelser. Skal man finne de fine strendene, må man derfor litt utenfor allfarveien, og det har blitt noen kilometer på scooter iløpet av tiden her. Green Bowl, Balangan, Guyung Payung (eller noe i den dur), Dreamland og Geger er noen av strendene vi har vært innom og jobbet med brunfargen på. På vei tilbake fra Dreamland må man kjøre ca. 1 km med slak motbakke opp fra stranden før man kommer inn på hovedveien. Etter å ha kjørt en stund i denne bakken begynte scooteren å harke noe forferdelig, og det gikk ikke lenge før den døde. Midt i bakken! Nei, det var heldigvis bare 50 meter til toppen og nærmeste bensinsjappe, så det kunne vært verre.

Gunung Payung beach

Skiftende vær på Dreamland beach. Foto: Mona Tveitehaug

DCIM\100GOPRO

Nesten på toppen!

Kuta beach er finere i solnedgang enn i dagslys

Noe vi ikke hadde tatt med i beregningen var at Balineserne skulle feire nyttår mens vi var der. Det betød at alle butikker stengte tidlig dagen før, og på selve nyttårsdagen, Nyepi, var absolutt alt stengt. Alle måtte være innendørs, det skulle ikke være noen ute i gatene, eller noen form for aktivitet, og når mørket falt på måtte alle lys slukkes. Passet bra for oss som var interessert i å slappe av, så vi hamstret inn cola, sjokolade, potetgull, og koste oss med film.

Ogoh-Ogoh parade i gatene kvelden før Nyepi. Etter paraden brennes figurene for å skremme bort eventuelle onde ånder.

Tilbragte Nyepi på taket av hotellet. Ikke så aller verst nyttårsfeiring

Så må vi også nesten nevne villaen vi bodde på i fire dager. Lokalisert midt på den sørlige delen av Bali, med evighetsbasseng og kongeutsikt over sjøen. 430 herlige kvadratmeter, egen kokk som laget frokost til oss hver dag i villaen, hushjelp to ganger om dagen og gartner, da var det fantastisk godt å være Øyvind og Mona! Vi har nytt hvert eneste minutt vi hadde i luksus på Bali, nå blir det hostel og felles sovesaler de neste ukene i Australia og Kina.

Frokost hver morgen på villaen

Ok utsikt fra bassengkanten


Nøgd

Tok også scooteren til Rock Bar i Jimbaran for å få med oss nok en solnedgang og drikke en overpriset øl



Ikke bare finvær. Heldigvis kom uværet stort sett på kveldene

Litt skeptisk til å drikke Cosmopolitan fra urinpose. Ned gikk det dog

God Påske!
M&Ø

Drama på Malaysia Airlines, grensepushing og skyskrapere!

Hei og hopp, her er en liten oppdatering igjen etter noen dager med intensiv reising og to nye land på lista.

Vi avsluttet vårt opphold i Kampot, vår favorittplass i Kambodsja, med en aldri så liten klatretur. Der ble vi med en franskmann, som har bodd i Kampot i snart 10 år, på en bergknaus like utenfor byen hvor vi fikk prøve oss på via ferrata (traversering i fjellet festet til wire), rappellering, caving (grottevandring) og klatring på topptau. Mona sin beste venn, høydeskrekken, ble også med oss på tur, men den ble kjapt skyvd vekk da Mona gikk for rappelleringen som var litt mer «Zen» av de to alternativene (senke seg ned i løse luften, i stedet for å sparke fra i fjellveggen). En av de sterkere prestasjonene sålangt på turen!


Mona overvinner frykten og senker seg 30 meter ned i grotta

På topptauklatringa fikk vi begge svetta fra oss, da vi sleit og banna 20-25 meter opp i fjellveggen i rundt 35 varmegrader. Mona klatret 5a, og Øyvind tok den, sammen med en på 5a+ og en på 6a, for de som er kjent med terminologien. I joggesko og stekende varme var det utfordrende nok for to bækkpækkers, som ikke har rørt særlig på skrotten siden en liten fjelltur i India for godt over en måned siden. 


6a ruta var utfordrende i 35 pluss og joggesko

Mona besteg etterhvert denne 5a ruta

Vi overnattet i Kep, og dro videre mot hovedstaden, med en ny turguide og gruppe dagen etter. Før vi ankom hovedstaden besøkte vi Killing Fields of Choeung Ek, eller dødsmarkene, som ligger rett utenfor byen. Dødsmarkene vitner om den svært mørke historien Kambodsja har, og Choung Ek er bare et av rundt 20 000 massegravsteder som ligger rundt om i landet. Her ble det henrettet om lag 17 000 mennesker, mens det er anslått at totalt rundt 2 millioner mennesker (av en befolkning på 8 millioner!) ble drept og lagt i massegraver av kommunistregimet Røde Khmer mellom 1975 og 1979. Å gå rundt på dette stedet var en sterk opplevelse, og det å se benrester og klær fra ofrene fortsatt liggende på bakken var veldig spesielt. Vi fikk høre historier fra overlevende på lydbok, og fikk et nærmere innblikk i hva som skjedde i Kambodsja på slutten av 70-tallet. Det er rett og slett noe av det sykeste og mest makabre vi har hørt om, og at dette skjedde for mindre enn 40 år siden er helt utrolig.

Dette treet drepte de små barn med, ved å holde de i beina og knuse hodene deres mot det

I denne stupaen i Choueng Ek finnes det over 5 000 hodeskaller fra ofrene

I hovedstaden ble vi bare en natt, hvor vi fikk hvilt både kropp og sjel etter de siste dagers påkjenninger, og spanderte på oss en times fotmassasje for den nette sum av 7 dollars (ca. 60 kr). Vi dro også på kino (3 dollars), hvor setene var byttet ut med masse puter, slik at vi kunne innta horisontalen og ligge 100% komfortabelt. Neste mål for reisen var nok en gang Bangkok, et mellomstopp før vår ferd sørover. For å reise billigst mulig hoppet vi på en nattbuss, og gjorde oss klar for et halvt døgn på veien. Det ble ikke mye søvn på minibussen, da sjåføren spilte Kambodsjansk folkemusikk for fulle mugger, og hadde stilt inn AC?en faretruende nært frysepunktet, så vi var litt slitne da vi hoppet av bussen kl 6 på morgenen for å krysse grensa til Thailand. Etter en time med køståing, stempling av pass og utfylling av skjemaer satte vi oss på en ny minibuss, full av pratsomme japanesere som gledet seg til sydenferie. Herlig. Vi ankom Bangkok i 11-tiden på formiddagen, omtrent 12 timer etter vi forlot Phnom Penh, og siden flyet vårt videre ikke gikk før kl 10 på kvelden, fikk vi lagt fra oss bagasje og ladet batteriene på et hostel i utkanten av byen.

Sliten turist på vei mot Bangkok

Neste destinasjon var Kuala Lumpur og Malaysia, og til Monas store forskrekkelse skulle vi fly med Malaysia Airlines, et flyselskap som ikke akkurat har badet i positiv medieomtale de siste årene. Skrekken ble ikke mindre, da vi, som noen av de siste passasjerene kom inn i et tilnærmet tomt fly. Boeing 737-800?en, som normalt har med seg rundt 200 passasjerer, telte 5 indere og en håndfull andre folk da vi entret flymaskinen. Panikken bredte seg, og Øyvind fikk streng beskjed om å sjekke alternative transportmetoder til Kuala Lumpur. Unge frøken Tveitehaug var fast bestemt på å forlate flyet, men etter noen solskinnshistorier og andre psykologiske triks fra Øyvind (som for øvrig har 15 studiepoeng i kognitiv psykologi fra universitetet), festet begge to setebeltene, og våknet opp et par timer senere i Malaysia. Kuala Lumpur er kanskje mest kjent for å være stedet som nå innehar verdens høyeste tvillingtårn, og verdens 7. høyeste bygninger, Petronas Towers. Med sine 452 meter over bakken har de en ganske grei utsikt over byen.

Et imponerende syn fra bakken

Slik hadde det sett ut om Mona hadde stått på en rooftop-bar noen kilometer fra tårnene og solen var i ferd med å gå ned

Vi måtte selvfølgelig en tur opp dit, men fikk ikke komme lenger opp enn 86. etasje, og 370 meter, helt ok utsikt likevel. Senere på kvelden dro vi på en skybar og nøyt nok en fin solnedgang over Kuala Lumpur by.

Et gammelt helikopterdekk gjorde susen som utkikkspunkt over byen

Ganske bra utsikt fra skybaren og

Kuala Lumpurs svar på Tyholttårnet. Litt mer fargerikt og 350 meter høyere

Vi har også fått brukt opp litt ringgis på noen av de mange kjøpesentrene i byen, og vi fikk besøkt Batu Caves, et sted med store huler og flotte templer og et par store statuer.


Ved Batu caves

DCIM\100GOPRO

Buddhastatue og trapp med 273 trinn i bakgrunnen

Så var det en kjapp flytur til Singapore, hvor vi har fått sett på denne fantastisk rene byen, kjørt en del metro, vandret rundt på Marina bay og vært på Sentosa Island, ei lita øy rett utenfor byen med strender og masse aktiviteter som universal studio, undervanns aqvarium, olabil.. Dette er bare en brøkdel av tilbudene de har på denne flotte øya.

Akvarium på Sentosa Island

Spektakulære skyskrapere i Singapore

Singapores mest kjente bygning; Marina Bay Sands hotel, ligger på rundt 5000 kroner natten. Det får bli neste gang



Supertrær i Gardens by the Bay, Singapore

Blitt tynne iløpet av turen



Turist



Vi koser oss på tur!

Det kom fire regndråper da vi tok stolheis i Sentosa, og det var ikke aktuelt for Mona

Olabilkjøring i Sentosa

Vi var også innom den norske sjømannskirka, og fikk servert lørdagsgrøt med rød saft og vafler til dessert, noe som var helt himmelsk! Vi pratet med flere hyggelige nordmenn, blant annet møtte Mona på en lærer fra folkehøyskolen som både jobbet på sjømannskirken og hadde bodd i Singapore i snart 3 år. Etter å ha nytt et herlig norsk måltid, kjøpte vi med oss litt etterlengtet melkesjokolade og leverpostei, som ble relativt kjapt fortært. Vi har allerede sagt adios til Singapore, og ankommet vårt sjuende land på turen, Indonesia, og paradisøya Bali. Her skal vi nyte livet, sole oss og surfe langs kritthvite strender og krystallklart vann.

M&Ø

Risengrynsgrøt og rød saft var magisk

Kambodsja - et land å bli glad i!

Tåka på toppen av Bokor ga oss noen magiske bilder

Da har vi forlatt feriebyen Sihanoukville, og hatt noen rolige dager i Kampot, 2 timer østover i landet. Sihanoukville er oppkalt etter kong Sihanouk, Kambodsjas statsoverhode, som satt med den reelle makten over landet i forskjellige perioder fra 1941 til 2004. I Sihanoukville ble det aller mest late dager på stranden, paraplydrinker og generell feriering. Her bodde vi på et hotell, noen hakk over standarden vi har hatt i det siste, sammen med et dansk par vi har blitt godt kjent med. Hotellet lå et par kilometer unna stranden/sentrum, men vi hadde privatsjåfør som kjørte oss rundt i en rimelig snerten, rød elbil.

Vi leide også båt sammen med danskene og to britiske par vi har hengt mye med, og dro ut til noen idylliske øyer utenfor Sihanoukville, hvor vi fikk snorklet, fisket og hilst på lokalbefolkningen. På kveldene ble det kasinobesøk, et naturlig sted å dra for å få finansiert resten av reisen, men rulettbordet ville det annerledes, og budsjettet har nå blitt noget strammere.

DCIM\100GOPRO

Lokalbefolkningen på øyene utenfor Sihanoukville, "de hvite kambodsjanerne", var svært interessert i lunsjen vi hadde med.

Fant verken laks eller ørret, men noen andre raringer

Neste destinasjon var Kampot, en lynrask to-timers busstur østover, hvor vi etter hvert dro med bussen opp til Bokor nasjonalpark på 1200 meters høyde. Et deilig avbrekk fra den trykkende varmen, og det var nesten som å kjenne ekte norsk fjelluft da vi gikk ut av bussen utenfor den gigantiske Buddha-statuen.

Giga Buddha-statue på 1200 meters høyde

Tips om du skulle møte på en munk; ikke hold rundt han slik, det viser mangel på respekt, fant vi ut i etterkant.

På toppen skulle det være fantastisk utsikt, men Kambodsjas svar på Kollen-tåka gjorde at sikten ble så som så. Da vi kom ned fra fjellet tok vi en tur ut på saltåkrene, et ganske spesielt syn for oss som er oppvokst med kun grønne gressåkre hjemme. Her jevner de og skiller ut åkerlapper, før de pumper vann fra Kampot-elven, som for øvrig er relativt salt grunnet sin nærhet til havet, opp i åkerlappene. Deretter er det bare å la sola gjøre jobben med å fordampe vannet, slik at bøndene kan høste saltet som blir liggende igjen. Enkelt og greit! En opplevelsesrik dag i Kampot ble avsluttet med båttur på elven, for å se på ildfluer. Ildfluene flokket seg i trærne, og på et tidspunkt så det ut som at elven var omringet av juletrær. Artig.

Solnedgang over saltåkrene i Kampot

Så gikk ferden videre til Kep, og deretter Koh Tunsay (rabbit island). Navnets opprinnelse har mange forskjellige historier, men en går ut på at lokalbefolkningen mente øya hadde form som en kanin (noe den absolutt ikke har). Et godt eksempel på hva for mye lokal whiskey gjør med fantasien. Her bodde vi i enkle bungalower, uten WiFi og strøm hadde vi kun fra kl 6 til 10 på kvelden. Da ble det tid til å gjøre andre ting, som f.eks. ta en massasje mens vi så på solnedgangen, og ta et nattbad for å se etter lysende plankton.

Her fikk vi besøk av både firfisler, kakerlakker og edderkopper i løpet av natten. Hyggelig

DCIM\100GOPRO

Utsikt fra massasjeboden

DCIM\100GOPRO

Vi har det helt greit på tur!

DCIM\100GOPRO

Gamle traktorslanger kan brukes til så mangt

Dagen etter var det tilbake til fastlandet, og der tok vi farvel med mange av de vi har reist med de siste ukene, siden vi skulle hoppe av bussen her. Vi dro tilbake til Kampot igjen og sjekket inn på Villa Vedici, et avslappet hotell et par km utenfor sentrum, som drives av en nederlandsk familie. Om du/dere tilfeldigvis på et eller annet tidspunkt har forvillet dere til denne lille elvebyen sør i Kambodsja, vil vi absolutt anbefale å dra til Villa Vedici! Her har vi tatt livet med ro og nytt de siste dagene. Vi leide oss paddleboard og padlet inn i solnedgangen på Kampot river, og vi har også vært ute i vinden og kitesurfet på sjøen. Deilig med litt fysisk aktivitet igjen!

DCIM\100GOPRO
Mona padler inn i solnedgangen
DCIM\100GOPRO


Akkurat plass til to i bredden

Fin måte å tilbringe en torsdags formiddag




I morgen skal vi på klatretur, før vi pakker sekken igjen og drar til Kep for å overnatte. Så drar vi til Phnom Penh og siste destinasjon i Kambodsja for denne gang. Men, hit skal vi tilbake igjen, det er det bred enighet om blant surrehuene!

På gjensyn!

Omvei, rottekjøtt og Kambodsja

Sur Sdey!

Da er vi på plass i Sihanoukville, helt sør i Kambodsja, og har endelig kommet ut til kysten igjen etter noen uker i innlandet. Her har vi hoppet av bussen vår, og skal tilbringe noen ekstra dager, før vi kjører videre til nye destinasjoner i Kambodsja.

De siste dagene i Laos var vi innom noen virkelig flotte plasser, blant annet Kong Lor, som såvidt ble nevnt i forrige innlegg. Dette var et sted som virkelig var “in the middle of nowhere”, og det var deilig å komme seg ut fra byen og slappe av her et par dager, langt fra turister, selgere og annen støy. Her kjørte vi med båt gjennom en nesten 8 km lang hule, som forbinder Kong Lor til landsbyen på andre siden av fjellet. Historien skal ha det til at denne hulen ble oppdaget da en av landsbybeboerne skulle til markedet i Kong Lor. På veien mistet han en av endene sine, og da han hadde kommet over fjellet fant han til sin overraskelse anden på markedet. De lokale forklarte at de hadde funnet den i huleåpningen på deres side, så Kong Lor hulen ble altså oppdaget av en and!

Kong Lor hulen

Dette var synet som møtte anden da den hadde gjort oppdagelsen av Kong Lor hulen

 

Laos er generelt sett et veldig behagelig land å besøke, folk er veldig hyggelige, været er ikke altfor varmt og turismen har ikke tatt helt av enda, selv om enkelte steder er travlere enn andre. I nordre og midtre del av Laos har været vært varmt på dagene, men forholdsvis kjølig på kveldene, og guiden vår kunne fortelle at helt nord i landet, hvor han var fra, hadde det faktisk snødd en dag, noe det ikke hadde gjort på många herrans år. Flere bønder mistet faktisk en del dyr grunnet det kalde været.

Etter Kong Lor var vi innom en liten by kalt Thakek, før vi dro videre neste dag til Xe Champone for å se på skilpadder og apekatter. Skilpaddene i turtle lake var litt sjenerte, så vi fikk sett bare et par av dem, men da vi dro til monkey forest, fikk vi se mer av de lokale. Vi hadde på forhånd handlet inn kilosvis med bananer, og det visste seg å være et sjakktrekk for å bli bedre kjent med de rundt 50 apene som omringet oss i håp om å få seg litt ettermiddagssnacks.

Skilpadder er glad i ris

Og potetgull

Mens apekattene utenfor Xe Champone var fornøyd med en banan eller ti

 

DCIM\100GOPRO
 

DCIM\100GOPRO

Videre vendte vi snuten mot Pakse, og på vei dit stoppet vi ved en av sørøst-asias største foss, Tad Ngeuang, som var et spektakulært syn. Det var varmt i været, men vannet var bare 25 grader, så det måtte en halvtimes overtalelse til for å få Mona uti. Vi overnattet i Pakse, og satte kurs mot Don Det og de 4000 øyene dagen etter. På veien stoppet vi på Wat Phou, et gammelt Khmer (Kambodsjansk) tempel, for å suge til oss enda mer kultur, før vi etterhvert kom oss til backpackerøya Si Phan Don. Et herlig, avslappende sted, hvor vi utnyttet dagen til å bade, spise godt, og slappe av med gamle “Friends”-episoder som gikk døgnet rundt på en av kafèene.

Idyllisk ved Tad Ngeuang waterfall

DCIM\100GOPRO



Utenfor et 200 år gammelt buddhist-bibliotek, hvor det var kleskode for å komme inn

Trappene opp til Wat Phou var tunge etter en måned uten å ha utfordret lungekapasiteten

Dette er noen av de vi har reist med gjennom Laos og Kambodsja

Dagen derpå var det på tide å besøke et nytt land, og vi satte oss på bussen retning Kambodsja. Vår guide hadde på forhånd fortalt oss at det var en 7 timers kjøretur i vente før vi kunne sjekke inn på hostellet vårt i Siem Reap, men den skulle vise seg å bli noget lengre. Etter vi hadde passert grensa, og tatt lunsj på et lokalt gatekjøkken, hvor flere av oss var overbevist om at det måtte være hund i gryta de serverte, gikk bussen varm. Sjåføren åpnet lokket ned til motorrommet, som kunne nåes innenifra, åpnet lokket på radiatoren, og kokende vann fosset utover i den fremre delen av bussen, som nå var blitt omgjort til en badstue. De 35 trykkende varmegradene på utsiden føltes avkjølende, da vi kom oss ut, og så at vi var midt uti ødemarka. Sjåføren fikk heldigvis kjølt ned motoren, og vi kunne fortsette videre etter et kortere opphold. Da Øyvind noen minutter senere skulle ta en rutinemessig sjekk på Google Maps, bare for å sjekke at vi faktisk var i Kambodsja, kunne han til sin store overraskelse se at bussen var på vei mot grensa til Thailand, ikke Siem Reap, som var planen. Det viste seg at sjåføren hadde sin første dag på jobb, og ikke hadde helt kontroll på veien, og vi hadde kjørt tre kvarter i feil retning. Vi fikk snudd bussen, og ankom vår destinasjon for kvelden to timer senere enn planlagt. Bedre sent enn aldri si!

Fergen som tok oss fra Don Det og videre mot grensen til Kambodsja. Litt skeptisk til å kjøre en buss oppå den, men fergemannskapet vet hva de driver med!

En buss som gikk varm og en vei som aldri tok slutt

Rotte til ettermiddagssnacks i Kambodsja

Fant noen nye barkrakker til leiligheten i Siem Reap

I Siem Reap var vi i to dager, og høydepunktet der var Angkor Wat, et av de største og mest fremtredende templene i hele Sørøst-Asia. Vi klarte å karre oss opp kl 5 (!) på morgenen for å få med oss soloppgangen, og slippe unna den verste varmen, og det var jaggu meg verdt det. Vi har sett utallige templer på vår ferd gjennom Asia, men dette var absolutt et høydepunkt, og anbefales på det sterkeste med en kaffekopp og en soloppgang i bakgrunnen. Dagen etter dro vi til Battambang, hvor vi nok engang skulle bo hjemme hos en lokal familie. Der var vi også og besøkte en skole, og fikk delta i engelskundervisning.

Angkor Wat 


Inne i Angkor Wat
DCIM\100GOPRO

Til tross for at vi var tidlig oppe var vi ikke alene

Detaljert kunst på et av de andre templene i nærheten
DCIM\100GOPRO

Bambus-toget utenfor Battambang hvor vi kjørte 7 km på skjeve linjer. Et enkelt fremkomstmiddel som de brukte før i tiden for å frakte ris, kveg og folk.


Når man skulle tilbake, snudde man plattformen og kjørte tilbake

DCIM\100GOPRO

Mona tok med en krukke med kjærlighet på pinne, som ble populært blant ungene på skolen

 

Engelskundervisning

"Bucket-shower" hjemme hos den kambodsjanske familien, enkelt og effektivt!

 

I går ankom vi som sagt Sihanoukville, Kambodsjas populære badeby, hvor mange backpackere blir noen ekstra dager for å slappe av og få litt avbrekk fra templer og lange bussturer gjennom avsidesliggende landsbyer. Her skal vi også være i 5 dager før vi drar videre til Kampot, Koh Tunsay og hovedstaden Phnom Penh.

Jum Reap Lea!

Lanterneoppsending på stranda i Sihanoukville

 





 

Sykehus, surrehuer og Laos

Sabaidee!

En liten hilsen fra Kambodsja, hvor vi ankom idag etter en heidundranes 8-timers busstur fra Don Det, sør i Laos. Grunnet dårlig internettforbindelse på de avsidesliggende stedene vi har vært i det siste har det tatt litt tid å få oppdatert bloggen, så de siste dagers begivenheter blir nærmere beskrevet i neste innlegg.

Siden sist har vi krysset grensen fra Thailand til Laos, og hadde vår første natt i Laos i den lille landsbyen Houay Xai. Derfra hoppet vi på en ganske lang båt, som tok oss nedover Mekong-elven mot vår neste destinasjon. Mekong er den tiende største elven i verden, og med sine nærmere 4400 km renner den fra Kina til Vietnam. Etter 7 timer på båt, la vi til kai i den lille landsbyen Ban Pak Nguey, hvor vi skulle overnatte. Vi var så heldige å få overnatte hjemme hos en familie, så vi fikk oppleve Laoskultur på litt nærmere hold. Første oppdrag var å overlevere en volleyball på den lokale skolen, og bli med dem og spille litt. Ungene var særdeles takknemlige, da de ikke hadde annet å leke med. Så var det middag med lokalbefolkningen etterfulgt av en velkomstseremoni, hvor de ønsket oss alt vel med livet og lykke til videre på ferden. Lokal whiskey var også å få kjøpt, og for en femmer fikk man kjøpt en halvliter som smakte hoggorm, med et hint av våt hund. Kontrastene var store fra 5-stjernershotell i Bangkok, men det var en interessant og morsom opplevelse som vi ikke ville vært foruten.

Dagen etter var det no ken 7-timerstur på Mekong før vi kom fram til Luang Prabang, en by som er på UNESCOs liste over steder i verden som er spesielle av kulturelle eller fysisk fremtonede forhold. En sjarmerende by, hvor det aller flotteste var Kuang Si waterfall, som vi dro for å se dagen etter. Et spektakulært syn som var verdt hver eneste Kip det kostet å komme inn. Kip, som er valutaen i Laos, er preget av sterk inflasjon, noe som fører til at f.eks. et måltid ute koster rundt 50 000. Det tilsvarer ca. 50 norske kroner, så det er ikke så halvgærent.

Vi har også rukket å være litt surrehuer i Laos. Da vi var i backpackermekkaet Vang Vieng, fikk vi lånt oss en moped som vi skulle bruke for å nå vårt mål for dagen; Den blå lagune. Det skulle ikke være så langt fra sentrum, men Google Maps sendte oss ut på en heidundranes kjøretur, med veier som minnet mest om potetåkrer. Etter en times kjøretur, med batteriprosent smygende ned mot 0, og dynamittsalver som gikk av i tide og utide rundt oss, så vi endelig et skilt hvor det sto 2 km igjen, endelig! Vi (Øyvind) rakk akkurat å våte ut badeshortsen før vi måtte dra tilbake igjen for å rekke middag. Vi forhørte oss om det virkelig ikke var noen annen vei tilbake, og spurte en av de 103 japanske turistene som knipset bilder med Nikon-kameraet sitt. 15 minutter senere parkerte vi foran hotellet.

Da vi ankom hovedstaden, Vientiane, var det på tide med et sykebesøk, da Mona har slitt med magetrøbbel den siste uken. Vi ble sluppet av på en liten klinikk, hvor det var begrenset med engelskkunnskaper blant de ansatte, men vi fikk heldigvis fram budskapet vårt, og gikk etterhvert fra apotek til apotek på jakt etter den riktige medisinen, som vi fant på femte forsøk. Vi måtte også innom det lokale sykehuset i Pakse noen dager senere, da medisinen de hadde i hovedstaden ikke gjorde helt susen, men nå har vi funnet vidunderkuren, og Mona står i skrivende øyeblikk på badet, syngende til Hellbillies? ?Krasafaren steinbu?, i tilsynelatende fin form.

Vi kommer tilbake med mer senere. Sabaidee!

Obligatorisk med en tur innom sykehus på en slik tur!

Vi ble populære da vi tok med en volleyball på barneskolen i Ban Pak Nguey

Laos og Mekong-elven viste seg fra sin beste side allerede første dag, i Houay Xai

Skyssen vår nedover Mekong

Her demonstrerer Øyvind klassikeren "bomba" for de lokale badegjestene


Mona lærer å snakke Lao 

Seremonien på hjemmebesøket i Ban Pak Nguey som skal gjøre oss godt rustet til reisen videre

En interessant og artig opplevelse å få sove hjemme hos en lokal familie i Laos
DCIM\100GOPRO

Leide en flåte med sjåfør for å utforske jungelen i Luang Prabang


DCIM\100GOPRO

"Piken i trappen" av Øyvind Grønningen

Kong Lor er en 7 km lang undersjøisk hule som vi kjørte langbåt gjennom

DCIM\100GOPRO

Glad for å komme ut av hulen
DCIM\100GOPRO

Tobakksplanter så langt øyet kan se i Kong Lor village

Kuang Si waterfall like utenfor Luang Prabang. Et av de vakrere synene sålangt på turen!










Nøgd med Laos



Det har blitt noen mil på slike veier på vår ferd gjennom Laos







Sadikah!

Etter noen herlige og avslappende dager ute på øyen Koh Samui og ?one night in Bangkok?, har vi nå startet på våres 28 dagers reise rundt I Sørøst-Asia. I skrivende øyeblikk sitter vi på en relativt avslappet cafè på backpacker-hostellet ?Deejai?, hvor vi bor mens vi er 2 dager i Chiang Mai.

I Koh Samui hadde vi planer om ta det helt med ro, bade og jobbe med brunfargen, men værgudene hadde andre planer for oss. I løpet av de 5 dagene vi var der, var solen tilstedeværende i rundt 20 minutter tilsammen, noe skuffende, da vi trodde det alltid var sol i syden. Øyvind gjorde likevel en bemerkelsesverdig oppdagelse, da han klarte å bli solbrent, mens han lå og pugget Thailandske ord og uttrykk under særdeles tungt skydekke. Etter 2 og en halv uke i en annen verdensdel, og utallige Facebook og Instagram-oppdateringer med silkeføre og minusgrader fra dere der hjemme, ble savnet etter kulde for stort for oss. Vår lokalguide (Mona, som har besøkt denne øyen 3 ganger før) tipset oss om en bar vi kunne besøke for å få litt rim i barten og drikke shots fra isglass, kun 20 minutter fra hotellet. Vi dro derfor til Bar Ice, som holdt stabile -7 grader Celsius gjennom hele kvelden og fikk litt etterlengtet kaldluft i lungene. Utenfor var det 35 grader varmere og Beerpongturnering, hvor vi (Vikings) var så uheldige å møte Team America, to semiprofesjonelle collegespillere. Øyvind var like lite treffsikker som det norske herrelandslaget i fotball, så selv om Mona traff nesten det som var å treffe, røyk vi ut med knappest mulig margin. Vi høstet likevel skryt for at vi ga gutta med godt over gjennomsnittlig erfaring fra dette universitetsbaserte drikkespillet ?a hell of a match?, og gikk hjem igjen med hakket bedre selvtillit.

 

I vårt rette element

Isdronninga

God kok på beerpongturnering

Brasiliansk restaurant i Koh Samui med 14 forskjellige kjøttretter på menyen!


Centara Grand Beach Hotel


Dette var strandlivet på Koh Samui dagene vi var der

På Koh Samui skrudde vi opp budsjettet et par hakk, og levde som overklassefolk på 5-stjernershotellet Centara. Et deilig avbrekk fra den noe lave standarden vi hadde i India, og det som kommer i en måneds tid framover. I fraværet av sol og strandliv utnyttet vi tiden godt til å få massert ømme reisekropper, og det ble både en og to massaaaaaaas daglig, uten at vi ble bankerott av den grunn. Forrige fredag kom også solen til Thailands tredje største øy, men vi hadde flybilletter til hovedstaden Bangkok, og ankom storbyen på formiddagen. Der sjekket vi inn på nok et 5-stjernershotell, Lebua State Tower (hvor forøvrig noen scener fra Hangover 2 ble spilt inn), og fikk rom ikke mindre enn 58 etasjer over asfalten. Vi hadde tidligere hørt Murray Head synge om en natt i Bangkok, og måtte derfor finne ut hva det dreide seg om. Vi hadde latterlig god utsikt fra hotellrommet, og akkompagnert med en latterlig god biff på Mazzaro restaurant og en latterlig dyr drink i skybaren på hotellet, ble dette en uforglemmelig kveld i denne asiatiske metropolen.

Trønder i Bangkok


Skybar at Lebua State Tower


Utsikt fra Skybaren. Meget innafor

Dagen etterpå var det avreise fra Bangkok, og nordover mot Chiang Mai. Vi har bestilt et såkalt hop-on-hop-off busspass, som tillater oss å hoppe av og tilbringe noen dager ekstra der vi skulle ønske på den planlagte reiseruten. Første stopp var den tidligere Thailandske hovedstaden Ayutthaya, før vi satte oss på nattoget mot Chiang Mai. Dette var en noget bedre opplevelse enn nattoget vi hadde i India, da det ikke var så trangt og vi hadde AC. I går ankom vi den mellomstore byen i Nord-Thailand, og ble med på Asias største Zipline-tur gjennom jungelen. Tilsammen 7 km med Zipline, den lengste på 800 m og noen 70 m over bakken fikk adrenalinet til å pumpe igjen! Turen ble avsluttet med en tur innom et vakkert fossefall, og kvelden gikk med til å vandre gjennom et lokalt marked, som absolutt var verdt et besøk.

Zipline i jungelen i Chiang Mai var adrenalinfyllt og utfordrende

Fossefall ved utkanten av Chiang Mai

I morgen drar vi videre nordover, først en tur innom Chiang Rai, før vi krysser grensen til Laos og overnatter i Houy Xai. Vi høres!


Ruta vår gjennom Thailand, Laos og Kambodsja

Siste innspurt i India

Da var det på tide med et nytt innlegg, og vi har nå lagt bak oss noe fine dager I Udaipur og Mumbai. I Udaipur, som kanskje er det fineste stedet vi har vært til nå, fikk vi være med på mye gøy. Vi kom frem midt på dagen, så denne dagen gikk ut på å utforske byen, båttur i solnedgang før vi avsluttet med en bedre middag på en flott restaurant ved en av innsjøene. Dagen etter startet med at Mona prøvde ut palm-reading, hvor de leser ut i fra hånden hvordan man er som person og hva livet har å by på fremover. Mye av det spåmannen sa klaffet bra, spesielt ting som gjaldt personligheten (detaljer fåes ved å sende mail til mona@tveitehaug.no). Vi fikk også prøvd ut våre kokkekunster når vi slang oss med på cooking-class, hvor vi lærte å lage indisk mat, bade forrett og hovedrett. Etter å ha tilbredt maten, nøyt vi denne på takterassen med lysshow og raketter som underholdning. Øyvind har også funnet en erstatter til kaffe, da den som lages her gjerne er noget tynn, så da helles det nedpå chai masala te. Neste dag prøvde vi oss på painting-class, selv om ingen av oss er veldig kunstnerisk av oss. Likevel ble det gode resultater av en elefant og påfugl. Vi dro deretter på en fjelltur, hvor vi tok gondolbane opp, og gikk ned igjen. Meget fin utsikt over denne indiske byen med i underkant av 500 000 innbyggere.  

F.v. Mona Da Vinci & Øyvind Picasso

 

Den indiske Hellstrøm (med turens sålangt fyldigste bart) lærer Mona å lage Chapati

Så ventet en tur på 5-6 timer I en buss uten fjøring på tidenes mest humpete vei til Ahmebad. Her var vi bare 6-7 timer for å vente på et nattog som skulle føre oss videre til Mumbai. Vi slo i hjel litt tid ved å besøke et Ghandi museum, hvor vi ble et hakk rikere på historie. Vi fikk også tid til litt shopping, men økonomiske som vi er, kjøpte vi oss bare lunsj på senteret. Nattoget til Mumbai var litt av en opplevelse. Det var 8 senger per ?rom?, som vil si at det ikke var dører mellom rommene. Det var 3 senger I høyden og 30 grader på toget. Tross omstendighetene fikk vi oss litt søvn og våknet til storbyen Mumbai. Her hadde vi bare 1 dag, så vi hadde ingen tid å miste. Først på dagen praiet vi en taxi, og kjørte rundt i flere timer for å se hva Mumbai hadde å by på, deretter ble det en tur til den litt dårligere stelte delen av metropolen for å se slummen. I den slummen vi besøkte bodde det tilsammen ca. 1 million mennesker, på et areal hvor man vanligvis finner en brøkdel av det. Nok en sterk opplevelse å se hvordan folk bor, og likevel så blid og forøyde med livet. Etter mye opplegg, avsluttet vi med en bedre middag, hvor de ENDELIG hadde kjøtt på menyen! Hæla i taket og biff for alle penga! Det ble noen korte nattetimer for å hvile av seg biffrusen, da taxien til flyplassen sto klar allerede kl 3 påfølgende natt.

Mona synes Gandhi var en interessant type

Sterke kontraster fra storbyen til slummen i Mumbai

Nattoget fra Ahmedabad var en intim og ny opplevelse

Dette bildet solgte vi til et lokalt reisebyrå for 1 500 indiske rupi

For noen dager siden ankom vi Indias svar på Maldivene, paradiset Goa. Her har vi endelig litt fritid til å bade på de hvite strendene og jobbe med brunfargen, derfor booket vi 2 dager ekstra på hotellet. Vi hadde aldri trodd at vi noen som helst gang skulle sette oss bak styringen på et motorisert kjøretøy i dette landet da vi ankom Delhi for 14 dager siden, men nå har vi like så godt leid oss en scooter. Alt er litt roligere i denne delstaten, også trafikken, så da går det an. Har kjørt litt uten mål og mening på jakt etter hvit sand og palmer, men endte opp med røde kropper og solstikk, så da har det blitt tidligkveld disse første stranddagene på oss.

Goa

Scootertur i Goa

Middag med reisegruppa

Nå har de siste fra gruppen vi reiste med dratt, og i natt setter vi også oss på den første av tre flyvninger som etterhvert skal ta oss til Koh Samui, Thailand. Der skal vi fortsette strandlivet, før en måned i nord-Thailand, Laos og Kambodsja står for tur.

M&Ø

Namaste!

Da er det på tide med en oppdatering igjen, grunnet tregere internettforbindelse enn de svenske løperne i Tour de Ski, har dette dessverre tatt litt tid. Vi har nå ankommet Udaipur, en by som ofte blir kalt ?Østens Venezia?, på grunn av dens mange små innsjøer og sjarmerende bygninger. Dette er vår sjette destinasjon på vår ferd gjennom India, forrige stopp var pilgrimsstedet Pushkar, hvor vi var i to dager uten verken kjøtt eller alkohol. Det er forøvrig lite tilgang på storfekjøtt i dette landet, da kyr er hellige i India, det har sakte men sikkert gått opp for oss når vi kveld etter kveld har lett etter et skikkelig biffmåltid på diverse restauranter, men hver gang endt opp med å bestille chicken tandoori. Vi har observert McDonalds opptil flere ganger, men etter grundige analyser antar vi at det kun er fjærkre- og vegetarburger å få tak i. Vi ser begge fram til en skikkelig biff når vi kommer til Bangkok om en uke!

Solnedgang ved Pushkar Lake

Pushkar Lake

Siden forrige innlegg, hvor vi var i Agra, hadde vi en humpete 6-timers busstur, med masse spennende trafikk underveis, og ankom Jaipur, en småby med rundt 3 millioner innbyggere. Her fikk vi virkelig se litt av bylivet utenfor hovedstaden. Det er ganske spesielt å vandre rundt i en slik by, hvor kyr, griser og geiter går fritt i gatene. Sterk kontrast fra den vestlige verden vi er vant til. I Agra tok vi en tur opp til Amber fort, hvor vi fikk se nok en spektakulær bygning. Vi slang oss også med på yoga I soloppgangen, noe som gjorde godt for kropp og sjel. Før avreise dro vi innom noen lokalforetninger hvor vi fikk se hvordan de lagde diverse smykker, ringer og armbånd og en annen, hvor de lagde trykk til forskjellige typer tøy.

Flott natur ved Amber Fort, like utenfor Jaipur

Yoga i soloppgangen i Jaipur

Biff i gatene i Jaipur

Så bar det videre til Tordi Sagar, et lite sted ute på landsbygda, langt fra storbyens mas og kjas. Der fikk vi møte en del lokale folk, som levde i forskjellige samfunn under svært enkle kår. Her hadde de alt de trengte, men ikke mer enn det. De bodde murhus isolert med tørket kumøkk, og hadde ikke tilgang på verken TV eller internett, en del hadde ikke engang strøm. Som vår guide Siddraj sa det; de vet nok ikke hvem som er statsminister i India engang. Men de virket glade og fornøyde. Får en virkelig til å sette livet i perspektiv!

I Pushkar, hinduismens svar på Mekka, ble vi værende i to dager. Her hadde vi den til nå beste kvelden, som startet med en times ridetur på kamel ute i Pushkar-ørkenen. Deretter ble vi servert lokal underholdning, i form av magi, Bollywood-dans og Pushkars svar på D.D.E., som dundret løs på trommer og en slags indisk sekkepipe og ikke minst flammesluking. Etter solnedgang fikk vi servert godt krydret vegetarmat, og spiste en herlig middag på tradisjonelt indisk vis. En fantastisk opplevelse å sette inn i minnebanken!

To av de mange hyggelige folkene vi reiser med, James og Anthony fra Australia

Måtte også prøve den indiske festdrakten. Imran fra Newcastle i bakgrunnen

Transport i India er noe for seg selv. For å komme oss fra Pushkar til Udaipur hoppet vi på et lokaltog, som ikke minnet særlig om NSB sine vogner. 6 timer med dobbelt så mye folk som det egentlig er plass til, og åpne dører nesten hele veien, er en opplevelse av de sjeldne. Vi kom oss likevel helskinnet frem, og nyter nå to hele dager uten reising i østens Venezia, før det bærer videre til Ahmedabad og Mumbai.

Ruta vår gjennom India

DCIM\100GOPRO

Et av de mange flotte palassene ute på City Lake i Udaipur

Det sies at soldnedganger er dagens arv til mennesket, og vi føler oss litt rikere for hver eneste solnedgang vi ser i dette flotte landet. Enten det er akkompagnert av te i sanddynene i Tordi, ved den hellige Pushkar Lake, eller tøffende rundt i en båt på en av de mange små innsjøene i Udaipur. Vi høres!

Namaste



























Welcome to India

Da har surrehuene kommet seg avgårde, og har tilbragt et par dager i India. I går var vi i hovedstaden, New Delhi, som er Indias nest største storbyområde, og har et innbyggertall på 16,75 millioner, hakket større enn våre respektive hjemsteder Ål og Lensvika. Vi landet tidlig på morgenkvisten, lokal tid (4,5 timer foran Norge red.anm), etter en forholdsvis søvnløs flytur. Litt usikker på om vi hadde bestilt skyss til hotellet gikk vi ut av flyplassen, og møtte en representant fra et reiseselskap vi skal følge på vår ferd sør-østover i India. Han kunne bekrefte at vi da ikke hadde skyss, men var svært behjelpelig med å skaffe taxi til oss. I skoddehavet kunne vi skimte en ganske sliten kassebil og enindisk luring som skulle ta oss med til sentrum, dette kunne bli spennende!


Mona er gira på å komme seg vekk fra 23 kalde i Helsinki


Vårt aller første syn av India minnet mer om Holmenkollbakken enn en Asiatisk metropol

Og det ble det! I det sjåføren setter seg inn, titter han i speilet og smiler. Deretter er det full gass. Lydhornet går non-stop, og vi kommer ganske nært på mange andre trafikkanter, både motoriserte, tohjulinger og firbente. Trafikkregler skulle man ikke tro eksisterte her, det virket som om den som tutet mest hadde forkjørsrett. 30 svette minutter senere svingte vi inn foran hotellet vårt, C Park Inn, i utkanten av New Delhi. Vi takket Shiva og Vishnu for at vi hadde kommet frem i god behold, og ga taxisjåføren noen indiske rupier, før vi fant senga og tok en velfortjent 5-timersdupp. Senere på kvelden hadde vi informasjonsmøte med reisegruppen med påfølgende indisk middag. Butter Chicken ble fortært sammen med 9 andre hyggelige ungdommer fra Danmark, England og Australia, samt reiseleder Siddraj, en lokal pokal som skal holde oss vekk fra trøbbel mens vi er i India.

Rolig fredagskveld i New Delhi 

I dag har vi vært ordentlige turister i India. Vi dro med morgentoget kl. 06.00 (snakk om ferie) fra New Delhi til Agra. Der har vi besøkt et av verdens syv underverker, nemlig Taj Mahal, som ble bygget av stormogulen Shah Jahan til minne om hans yndlingskone (!) Arjumand Banu Begum. Vi fikk tatt de obligatoriske turistbildene, men glemte dessverre å ta et slikt bilde hvor det ser ut som vedkommende det blir tatt bilde av holder Taj Mahal i fingerspissene. Vi fikk dog mange andre fine bilder som du kan se nedenfor. Deretter ble det en liten smak på vestlig kultur igjen, da Pizza Hut tilfeldigvis lå rett ved hotellet vårt. Godt for ømfintlige mager som fikk en hard start med sterk indisk mat i går. Før solen gikk ned i dag rakk vi også å ta en tur til Agra fort, som er et relativt stort byggverk, med en mur på 2,5 km rundt det som tidligere var den keiserlige hovedstaden. 

Taj Mahal, check!

Foto: Mona Tveitehaug 

Vi har lagt bak oss to fine dager i India med masse inntrykk, og setter i morgen kursen mot Jaipur. Transporten dit er en 6-timers tur på en lokal buss, nok av tid til å bli kjent med lokalbefolkningen altså. Vi kommer tilbake med mer senere!

M&Ø

6 dager til avreise!

Da har vi hatt en litt sliten start på det nye året, og turen nærmer seg med stormskritt. Vi har akkurat fått ordnet det vi trenger av visum og andre nødvendige papirer for å få reise ut i den store verden. 7. januar kl. 13.15 sitter vi på flyet fra Gardermoen til Helsinki, som blir mellomstasjon til vår første destinasjon; New Delhi, India. Vi planlegger å være 14 dager i India, hvor vi skal innom forskjellige byer bl.a. verdens mest folkerike, Mumbai, før vi ender opp på paradisstedet Goa, på Indias vestkyst. Derfra går turen til den Thailandske metropolen Bangkok og etterhvert nordover i Thailand, før vi krysser grensen over til Laos. Etter å ha utforsket denne innlandsstaten bærer det videre til kongeriket Kambodsja, før vi stikker innom og ser hvordan Vietnameserne har det. Vi har kjøpt et busspass som tillater oss å reise gjennom disse 4 landene og hoppe av og på ved utvalgte destinasjoner som det passer oss selv, og ser for oss å bruke ca. 40 dager i disse landene. 

Hvis alt går etter planen setter vi oss på flyet fra Hanoi rundt 1.mars og flyr sørover til Kuala Lumpur, Malaysia. Der tenker vi å være noen dager før vi tar en rask busstur til Singapore, og legger igjen noen dager og singaporske dollars der. Så blir det et herlig 10 dagers opphold på paradisøya Bali i Indonesia, hvor det blir herlig å slappe av og ikke reise så mye rundt. Deretter blir det å ta turen til et nytt kontinent, og utforske Sydney, før vi reiser nordover og ender opp i Brisbane. Vi tenker å være ca. 14 dager i Australia, før vi reiser til turens siste land; Kina. Her skal vi innom Beijing og Shanghai, før vi setter oss på flyet tilbake igjen til moderlandet. Om alt går som det skal, står vi på Gardermoen igjen den 7.april, med mange opplevelser i sekken. Følg to surrehuer på sin ferd gjennom Asia og Australia, for en oppdatering på hvordan det går med oss!



Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits